Hvorfor Final Fantasy XII er et drittspill

Posted by Alex on Friday 9 January 2009


Jeg lovte forrige helg at jeg skulle fortelle dere hvorfor Final Fantasy XII er et drittspill, og nå har dagen kommet. Jeg har omsider strevet meg gjennom det, ikke fordi spillet er utfordrende, men rett og slett fordi det er vanskelig å motivere seg til å spille. Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang her. La oss heller begynne helt på begynnelsen:

Final Fantasy XII er det tolvte spillet i serien (sånn i tilfelle en av dere tre som leser denne anmeldelsen ikke kan romertall), og tradisjonen tro, har enkelte gameplayelementer blitt endret fra tidligere inkarnasjoner. Det som kanskje er den største endringen i FFXII i forhold til eldre titler, er at tilfeldige kamper er helt fjernet. I tidligere spill har det vært slik at du styrer figuren rundt i verdenen, og med jevne mellomrom må du slåss med monstre i et slags turbasert system.

Det å si at de har fjernet disse tilfeldige kampene er likevel feil. Spesielt i enkelte områder spawner monstre i hytt og pine, og du ender opp med å både måtte slåss mer og oftere enn i tidligere spill. I og med at alt foregår i realtime, har også selve kampsystemet blitt endret. Tidligere valgte du handlinger fra menyen i ro og mak, i visshet om at tiden som regel sto stille mens du ga instrukser til folkene dine. Dette har blitt delvis fjernet. Du kan fortsatt velge handlinger fra menyen, men dette er mer tidkrevende, og når du skal styre tre forskjellige folk samtidig, kan det bli litt mye å holde styr på.

Da er det greit at du har Gambit-systemet. Dette er en slags enkel programmerbar AI, som fungerer som en rekke logiske tester. Hvilke gambits du har, avgir hvilke parametre du kan bruke. Du kan så sette opp disse testene i prioritert rekkefølge. Systemet er enkelt og oversiktlig, men det jeg synes det er litt unødvendig at du må komme så langt uti spillet før du får tilgang til gambits som tillater deg å virkelig sette opp effektive rekker.

En annen endring, er i fokuset på historien. Der hvor tidligere Final Fantasy-spill kanskje har vært mer karakterdrevet, er FFXII drevet av begivenhetene i historien. De fleste karakterene er lite utviklet, og all motivasjon de har for å være med deg på reisen er fort glemt. I stedet for noe særlig interasksjon mellom figurene i gruppen din, blir plottet ofte drevet fremover av snutter hvor vi ser hva som skjer i de høye haller i Imperiet. Selve historien er godt satt sammen, men jeg synes at de har porsjonert den ut litt dårlig. Det er litt for mange lange perioder uten noe særlig fremdrift, og i tillegg fant jeg ikke historien særlig engasjerende i seg selv. Det er ikke like engasjerende å stoppe en krig i et spill som det er å redde verden.

Det har vi de største endringene. Systemet for å utvikle karkakterene dine er også delvis endret, da all tilegning av evner og egenskaper skjer på et “license board”, hvor du må bruke license points til å kjøpe lisenser. Disse lisensene avgjør hvilket utstyr du kan bruke (til manges frustrasjon, denne tegneseriestripa illustrerer poenget veldig godt), og du kan derfor utvikle karakteren din relativt målrettet.

Grafikken i FFXII er meget imponerende til et PS2-spill å være, både ingame grafikken og videoene. Sistnevnte har jo Square alltid vært god på, så det kommer nok ikke som noen overraskelse. Om det er bedre grep om teknologien eller ikke som gjør det mulig, vet jeg ikke, men i FFXII er områdene store. Spillet er ikke like smertefullt lineært som forgjengeren FFX, som i praksis bare var en lang kjede med rom og enkelte avstikkere, men det er fortsatt serier med rom vi snakker om her.

En del områder fungerer som en slags huber og gir adgang til andre deler av verdenen. I tillegg kan du teleportere deg mellom spesielle krystaller, og får etterhvert et fremkomstmiddel. Problemet med alle disse store rommene, er at de er kjedelige. Det er ytterst få av rommene som har noe interessant i seg, og de er heller ikke fascinerende nok til at jeg orket å studere dem inngående. Det virket egentlig som de bare har kopiert teksturer i store mengder. Et av de siste områdene er et ypperlig eksempel på dette: Et fyrtårn med rundt hundre etasjer, alle nesten helt like foruten enkelte strukturelle endringer. Samme farger, samme oppbygning. Da jeg holdt på med det, var jeg nær å legge fra meg spillet enda en gang og håpe på at det forsvant. Når hovedpersonen i tillegg løper sakte, blir det derfor en sann pine å gå gjennom enkelte av de største områdene, med fiender i hytt og pine.

I tillegg, så virker det som at spillet har problemer med å laste inn alle elementene med en gang. Jeg opplevde veldig ofte å måtte vente på at folk rundt om i byene skulle lastes inn. Ofte så opplevde jeg også at fiender ikke var synlige før du kom veldig nær dem. Ikke et stort problem, men definitivt et irritasjonsmoment.

Spillet er også fylt til randen av sideoppdrag du kan gjøre dersom du kjeder deg, og disse kommer som regel i form av jakting. Her skal du finne monstre og drepe dem, enten med eller uten hint. En kan også slåss mot en del valgfrie bossen og andre slike vanlige ting.

Alt dette høres jo vel og bra ut, så hvorfor synes jeg det er et drittspill?

Problemet er at Final Fantasy XII er en samling gode og halvgode ideer, ofte med dårlige og halvdårlige utførelser. Gambit-systemet, som skal sørge for å gjøre kamper mer effektive, gjør spillet for enkelt og kampene for lite utfordrende. Lager du et godt oppsett, vinner du de fleste kamper uten å trykke på en eneste knapp. For å kompensere for dette, har utviklerne tydeligvis funnet ut at mer slåssing er veien å gå. De fleste områder er såpass fulle av fiender at du slåss konstant. Men det eneste som blir utfordret, er tålmodigheten, og det er ikke moro.

Heller ikke bosskampene går fri fra denne tankegangen. De fleste er latterlig enkle, og for å kompensere for dette, har ikke utviklerne gjort bossene mer krevende. De har gjort at de tar lengre tid å drepe. En del bosser, spesielt senere i spillet, har evner som gjør at de kan gjøre seg immune mot all skade en stund, i tillegg til at de generelt tar mindre skade og gjør mer skade når de har lav helse. Bosser som kan gjøre seg immune mot skade er ikke moro. Det er ikke noe mer utfordrende, da du får frigjort kapasitet til å helbrede deg selv, det er bare irriterende og unødvendig, og det er jo ikke moro.

Så, når du har slåss langt om lenge og lengre enn langt, hva kan du så gjøre? Jo, du kan gjøre sideoppdragene, som dreier seg om slåssing. Her må du slåss deg gjennom de samme uinteressante områdene du allerede har vært i, før du må slåss mot et stort monster som har omtrent de samme irriterende egenskaper som en boss. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke orket å fullføre alle disse, da de aller fleste av disse monstrene bare er forstørrede versjoner av vanlige monstre. Da jeg i tillegg fant ut at det neste monsteret jeg skulle jakte på hadde millionvis av hit points, orket jeg ikke. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi se for meg at det skulle være i nærheten av å være moro.

For å få nytt utstyr, må du skaffe penger. For å skaffe penger, må du drepe monstre. En annen ny sak i FFXII, er at du ikke lengre får penger for å drepe monstre. De har i stedet en viss sjanse for å gi deg loot når de dør, som du igjen kan selge. Alle monstrene har ulike typer loot, noe bedre enn annet, og noen med mindre sjanse for å få enn andre. Lootet får du penger for, og i tillegg blir det du selger brukt i oppskrifter for våpen o.l.

Det er her problemet med dette konseptet melder seg: Oppskriftene er usynlige, og du vet aldri hva du trenger, og hvor mye for å få laget noe. Når du etter å ha søkt opp oppskriftene på nettet er klar til å begynne, støter du på et nytt problem. De fleste tingene du trenger for å lage de beste våpnene, er veldig sjeldent loot fra enkelte monstre, med en veldig lav drop rate. For å øke sjansene dine for å få gjenstanden, må du drepe samme type monster om igjen og om igjen og om igjen helt til du får den. Det er ikke moro. Og for å gni salt i såret, så er det slik at det beste våpenet i spillet kan fås på en av to måter: I en kiste som kun inneholder våpenet dersom du ikke har åpnet enkelte kister tidligere i spillet (dette får du forøvrig ingen hint om i spillet), eller i en kiste hvor sannsynligheten for å få våpenet er ganske nøyaktig en promille. Det er ikke moro.

Denne samme tankegangen om tilfeldighet går igjen i nesten alle kister i spillet, noe som fører til at du som regel bare finner dritt, og det gjør igjen områdene enda mer uinteressante enn de i utgangspunktet var. Hvorfor utforske dersom du ikke får noe igjen for det? Det er ikke moro.

Veldig mye av spillet går ut på grinding, enten for å få gjenstander eller for å få XP. FFXII er et spill som krever veldig mye tid fra deg som spiller, og det har veldig lite lyst til å gi deg noe tilbake for tiden din. Uansett hva du gjør i spillet, vil de minimale belønningene du får for det overhodet ikke stå i proposjon til arbeidet du gjorde. Det er ikke moro.

Det var en anmelder som skrev noe sånt som at “Final Fantasy XII er som en offline MMORPG”. Hvis det å spille en MMORPG føles som å spille Final Fantasy XII, skal jeg holde meg langt unna.

Musikken i spillet er anonym, og voiceactingen er under gjennomsnittet. Manuset er skrevet på litt gammeldags engelsk, for å gi en slags middelalderfølelse, og det er jo greit nok. Problemet er bare at kun én eneste av skuespillerne greier å lese dette med troverdighet. De fleste andre høres ut som strykkandidater i Shakespeare-opplesning, de høres uengasjerte ut, og de høres egentlig ikke ut som de har lyst til å være der. Men det er heldigvis ett unntak: Balthier. Han er også den eneste fornøyelige figuren i spillet. De fleste andre er personlighetsløse, irriterende og er egentlig ikke annet enn plot devices. Dette gjør, som jeg nevnte tidligere, at historien blir uinteressant. Det at lyden er såpass komprimert (compressed - kan noen med mer peiling på lyd enn meg si om dette er riktig oversettelse?) at det meste høres ut som det er tatt opp i en skoeske, gjør ikke saken noe bedre. Alles stemmer er veldig tørre og sterile, de blir dermed også uinteressante. Spillet får likevel plusspoeng for å ha med Simon Templeman i en rolle, selv om han bare hadde et par replikker. Jeg skammer meg forøvrig over at jeg ikke kjente ham igjen umiddelbart. Jeg skammer meg også over at jeg ikke kjente igjen stemmen til Joe DiMaggio, kanskje bedre kjent som Bender i Futurama.

Da tror jeg faktisk at jeg har kommet på alt. Problemet med Final Fantasy XII, er ikke at det er et dårlig spill eller en dårlig idé i seg selv, det er bare dårlig gjennomført. Kister med tilfeldig innhold, loot med lave drop rates og overdreven slåssing hører ikke hjemme i et offline-rollespill. Det er ingen vits i å begrense spillerens mulighet til å skaffe seg det beste utstyret, da det ikke er noen andre spillere å ta hensyn til. Det å forvente at spillere skal grinde i timesvis for å få en enkelt gjenstand er håpløst.  Store, åpne områder er jo en fin tanke men når de er totalt uinteressante, blir det en dårlig idé igjen. Og sånn kan jeg fortsette.
En frase som har gått igjen en del i denne anmeldelsen er “det er ikke moro”. Og det oppsummerer spillet ganske greit. Det er rett og slett ikke moro. Dessverre.

Alex

The stack shall fall!

10 Comments for 'Hvorfor Final Fantasy XII er et drittspill'

  1.  
    January 10, 2009 | 10:01 am
     

    Jeg leser og leser, og nikker og smiler for meg selv i 100% enighet. Eller, kanskje ikke 100%. Selv ble jeg aldri god på å sette opp et effektivt Gambitsystem, noe som gjorde at de fleste karakterene begynte bare å gjøre helt andre ting enn det jeg ønsket at de skulle. Så jeg droppet ganske snart hele Gambit og alt dets vesen.

    Gode spill hvor historien står i fokus (noe FF-serien alltid har satset på) er utrolig avhengige av gode karakterer, samt godt samspill karakterene imellom. Som du trekker frem, så er Balthier som best oppfyller dette kravet. Personlig hadde jeg også litt sansen for Fran og samspillet disse to imellom, men jeg kan også se dem som ikke liker dette.

    FFXII er langt. Evinnelig langt. De fleste dungeons er så lange og uinteressante at det er lett å falle ut og bli umotivert. Fysjameg!

    Ellers er det også, som du sier, mindre motiverende å lede og kjempe frem en motstandsbevegelse mot okkupasjonsmakten enn å redde hele verden. I utgangspunktet trenger det ikke være det, men i FFXII er det slik. Synd.

    Ellers takk for John DiMaggio-tipset. Selv har jeg faktisk ikke registrert det, men nå når du sier det er det jo opplagt. Enda en god grunn til å like Gilgamesh…

  2.  
    January 10, 2009 | 11:00 am
     

    Må få lov til å legge til noe:

    Dette med musikken i FFXII er antakeligvis det største smertepunktet for mitt vedkommende. Uematsu må regnes som en av nåtidens største komponister, da mannen klarer lett å veksle mellom forskjellige musikksjangre og likevel klarer å komponere mesterverk av dimensjoner. Dessverre er det ikke Uematsu som står bak musikken i FFXII, med unntak av introvideoen (som kun benytter seg av kjente, klassiske tema som Crystal Theme/Prelude og Final Fantasy Main Theme, samt avslutningssangen Kiss Me Goodbye. Istedenfor er jobben i FFXII overlatt til Hitoshi Sakamoto, en mann som kun har jobbet smått med Uematsu under komposisjonen av Final Fantasy Tactics Advance-musikken. Sakamoto ville skape en særpreget stil med musikken til FFXII. Det har han forsåvidt klart - det er vesentlig forskjell på musikken i FFXII og musikken i tidligere FF-titler. Det er med andre ord tydelig at det ikke er Uematsu som står bak musikken. Men at det er annerledes, betyr likevel ikke at det er en forandring til det bedre.

    Nå skal det sies at jeg kanskje fokuserer mer på musikken i spill enn andre, særlig når det gjelder FF. Det er også en naturlig forklaring på dette: Det var musikken fra spillene som først fanget min interesse, og som gjorde at jeg begynte å spille. At jeg spiller mye av musikken selv på piano gjør ikke min Uematsu-fanboyisme noe mindre. Nå er håpet at Masashi Hamauzu, som jobbet mye tettere sammen med Uematsu under komponeringen av FFX-musikken, gjør en bedre jobb med FFXIII. Men den første spilltraileren tatt i betraktning tror jeg ikke vi har noe å frykte. Gleder meg.

  3.  
    Alex
    January 11, 2009 | 12:34 pm
     

    En merker godt savnet av Uematsu. Etter gjennomspillingen, er det så godt som ingen av melodiene fra spillet som sitter igjen. Jeg kommer i farten på en snutt, og det er den som spilles i Rabanastre. Men samtidig, så har jo musikken også blitt tatt i en ny retning, sammen med historien og fokuset. Musikken i FFXII er jo tydelig ment å være mer som filmmusikk enn klassisk FF-musikk, så det kan jo være at komponisten har mer på lager, dersom valget av musikksjanger er annerledes en eventuell neste gang.

    Jeg må si at Uematsu er en av mine favoritter i spillverdenen. Han har, som du sier, et stort spenn i det han skriver, og han treffer som regel scenene og stedene perfekt med musikken. Men for hvert nytt spill som kommer, sitter jeg igjen med færre melodier. Jeg kan sannsynligvis nynne hver eneste melodi fra FFVII, de fleste fra FFVIII, et par fra FFIX, men der stopper det. Fra FFX kan jeg faktisk ikke huske en eneste en. Det har ikke noe med det faktum at jeg ikke liker spillet å gjøre, for jeg har vært et tresifret antall timer i Spira. Jeg husker ikke noe musikk fra Lost Odyssey heller, og det er det ikke lenge siden jeg spilte gjennom.

    Poenget mitt er at han kanskje har tapt seg med årene? Etterhvert som tiden har gått, har jeg husket færre og færre av stykkene hans. Fra å være det som nesten bar en scene alene, har musikken nå gått til å være i bakgrunnen. Kanskje har han blitt flinkere til å bevisst legge musikken i bakgrunnen uten at den dominerer? Ikke vet jeg. Men hvis han av en eller annen grunn skulle ha et arrangement her til lands, hadde jeg møtt opp.

    Er forresten The Black Mages-skivene verdt arbeidet og tiden det tar å skaffe dem (i og med at du er en selverklært fanboy, antar jeg at du har hørt dem)?

  4.  
    January 11, 2009 | 6:24 pm
     

    Jeg føler på ingen måte at Uematsu har tapt seg, og kjenner meg vel egentlig ikke igjen i FFX-”kritikken.” Så er kanskje litt av forklaringen at et av de første FF-temaene jeg lærte meg å spille på piano var Zanarkand, og at jeg tenker å snart lære meg Via Purifico. Men det har kanskje noe med hvilken rolle Uematsu har i komposisjonsarbeidet å gjøre. I FFVII hadde han det fulle ansvar for musikken. I FFX samarbeider han med to andre komponister, Masashi Hamauzu (som jeg allerede har nevnt) og Junka Nakano. Dette vil automatisk føre til en reduksjon i det musikalske samspillet, selv om de tre måtte ha et aldri så godt samarbeid seg imellom.

    For meg står avslutningsscenen i FFX som et av spillverdenens beste eksempler på perfekt sammensmelting av historie, musikk og stemningsskaping. Jeg er ikke mann nok til å grine, men med den scenen var jeg på nippet til det. Mye av æren for det skal Uematsu ha.

    The Black Mages er absolutt verdt bryet å skaffe seg. Eller, det vil si, den første plata er uten tvil best. Deretter synker II og III gradvis i kvalitet. Likevel er det mye å skryte av på alle platene, og The Black Mages står for meg som et solid band innen instrumental prog.rock og symphony rock. Siden du kjenner alle temaene fra FFVII, er jeg sikker på at denne vil falle i smak. Det var første låta jeg hørte med The Black Mages, og de traff blink hos meg.

    For meg er det uansett ingen tvil: Uten Uematsu er det noe i FF som ikke er som det skal. Det blir spennende å se om FFXIII og Hamauzu klarer å motbevise dette. Men jeg er mer positiv til Hamauzu enn til Sakamoto, bl.a. fordi Hamauzu står bak dette flotte verket fra FFX.

  5.  
    Alex
    January 12, 2009 | 6:40 pm
     

    Jeg synes å huske at jeg leste at FFX var ditt første FF-spill, kan det stemme? I såfall, skjønner jeg godt hvorfor du ikke kjenner deg igjen i kritikken. Det virker som at Final Fantasy er en slik serie hvor det første spillet en spiller lett blir favoritten. Det er ihvertfall slik med alle jeg kjenner. Omtrent alle spillene har jo generelt fått gode omtaler, så hvilke spill i serien man liker, kommer kanskje av hva man forventer av spill i serien, som igjen er formet av de første opplevelsene? Det var ihvertfall det som var problemet med FFX for min del; det var ikke det jeg forventet. Selv om kampsystemet og Sphere Griden var utmerkede systemer, føltes det som det var ett eller annet som manglet.

    Kanskje min manglende evne til å huske musikken fra FFX kommer av at jeg aldri falt helt for spillet, spesielt historien? Jeg hengte meg opp i voice-actingen (som jeg har en tendens til å gjøre), og de fleste cutscenes ble derfor litt flaue, og når jeg heller ikke synes de var interessante, så kanskje jeg rett og slett overså musikken? Jeg hørte litt på låtene du linket til, og det er jo absolutt godt håndverk, så det er merkelig jeg ikke husker dem.

    The Black Mages hørtes jo bra nok ut. jeg får nesten se om jeg finner førsteskiva. Jeg antar du importerte?

  6.  
    January 13, 2009 | 9:37 am
     

    Faktisk er ikke FFX mitt første spill i serien. Den æren har FFIII DS. FFX er det andre spillet i serien jeg spilte gjennom, deretter FFXII og etter det igjen FFVII. Rekkefølgen har blitt litt tilfeldig, og har for det meste vært tilfeldig.

    FFX har en ganske østlig-inspirert setting. Dette gjør også at veldig mye i spillet - musikken, karakterene, bygningene, historien - blir influert av dette. FFXII har på sin side en mer tyrkisk-middelhavs-midtøstlig inspirasjonsbakgrunn. FFVII er det dystopiske metropolis, mens FFI - FFVI har diverse varianter av middelalder-fantasy-setting. Hva man derfor liker best tror jeg har noe med en selv. Siden jeg har min østlige oppvekst kan det forklare noe av min fascinasjon for FFX. Men jeg er absolutt enig i at den engelske voice actingen til tider er elendig (les: Tidus!), og at noe i spillet derfor blir ødelagt som følger av dette. På stemmefronten skal FFXII ha skryt sammenlignet med FFX, selv om hele den vestlige delen av spillbransjen har blitt flinkere på den fronten siden FFX kom ut i 2002. Skulle gjerne spilt gjennom FFX en gang til, bare på japansk…

    Om du ikke allerede har registrert det ut ifra å lese på blogen min, så har jeg de ni første årene av oppveksten min i spillenes hjemland. Dette har i ettertid ført til flere reiser (først og fremst for fornøyelsens skyld) tilbake dit, hvorav den neste er ganske nært forestående (mars-april). The Black Mages-platene er dermed importert av meg selv. Det er greiest sånn, og vesentlig billigere.

  7.  
    Alex
    January 13, 2009 | 7:41 pm
     

    Da hadde jeg visst lest feil. Men der røyk uansett teorien min.
    At vestlig spillbransje generelt var dårlig på voiceacting i 2002, er jo ingen unnskyldning for at en såpass stor og dyr produksjon har direkte dårlig skuespill. Det fantes spill allerede i PS1-tiden som både hadde mindre budsjett og voiceacting av langt høyere klasse (les: Blood Omen og Soul Reaver), så det er jo ikke talentene det står på.

    Har registrert at du kommer derfra, ja. Så det var vel kanskje rimelig å anta at du hadde rasket dem med deg hjem.

  8.  
    February 1, 2009 | 11:42 am
     

    [...] har blitt tatt frem igjen og mishandlet i de håpløse spillene Final Fantasy Tactics Advance og Final Fantasy XII. I likhet med sistnevnte spill, går mye av historien på politiske intriger, klassekamp og [...]

  9.  
    Tommy
    February 15, 2009 | 1:27 pm
     

    Jeg føler med deg stakkars.. Tenk å måtte slite seg igjennom et så dårlig spill bare for å kunne sette seg ned å skrive masse negativt.. Og du som er en lysende positiv fyr til vanlig da. Syns du selv ihvertfall.. HALLO!!!! Det er det mest gjennomførte negative svada jeg har hørt på lenge. Du er nok en av de som ikke klarer å innrømme nederlaget ved å ikke KLARE å “runne” spill så det klassiske da er å gjemme seg bak en gedigen penisforlenger av en oppgulplignenede krampetrekning av en annmeldels.. Men slapp av Ruben.. Det er mange som deg.. Du er ikke alene.. De fleste står riktig nok på knærne rundt disse tider med kjeften på vidt gap og en kløe i 2ern og da snakker jeg ikke om muslimer for å si det sånn.. . Vel uansett… Slutt å spre dritt på nett.. Vi ser igjennom deg… 12 er et godt spill folkens så prøv det self fremfor å la andre ødelegge for dere med ord som sprer møkk og negativitet

  10.  
    Alex
    February 15, 2009 | 3:54 pm
     

    Å innrømme “nederlaget” ved å ikke klare å spille gjennom et spill har jeg ingen problemer med. Problemet mitt med FFXII, var at jeg spilte gjennom det, og ikke fant det underholdende i det hele tatt. At du likte FFXII er strengt tatt ikke mitt problem, og hvis du koste deg med det, så er jo vel det bare bra?

    Jeg er fullt klar over at jeg delvis går mot strømmen når jeg skriver en såpass negativ anmeldelse, men det var jo engang slik jeg opplevde det.

    Hvis du i stedet for å komme med et (tafatt) angrep på meg hadde plukket ut tingene i anmeldelsen du er uenig i, eller mener er feil, hadde vi kunne ha fått en konstruktiv diskusjon om dette, hvor jeg hadde kunnet grunngi meg nærmere, og kanskje til og med sagt meg enig med deg. Men den muligheten har du nå ødelagt.

    Så neste gang: Si heller hva du er uenig i, slik at det er mulig å få en konstruktiv diskusjon. Jeg tar gladelig imot det.

Legg igjen en kommentar

(Må fylles ut)

(Må fylles ut)