Mega Man 9 - fullført

Posted by Alex on Monday 26 January 2009


Jeg har lovet dere en anmeldelse av dette spillet lenge nå. Nesten helt siden det kom ut, faktisk. Men etter å gjentatte ganger blitt drept av sistebossen, på vei til sistebossen eller nesten ved sistebossen, har jeg utviklet en slags angst for spillet. Først da Ingar T. Hauge anmeldte spillet for en liten stund siden, mannet jeg meg opp til å starte det igjen. Du skjønner, spillet får meg til å føle meg som et lite barn igjen. Ikke bare på grunn av 8-bitsgrafikken og den fantastiske Mega Man-musikken, men også på grunn av 8-bitsgameplayet.

Dere skjønner, Mega Man 9 er old school. På den måten at det er vanskelig. Det er rett og slett jævlig vanskelig. Når du spiller Mega Man 9 kommer du til å dø. Mye. Du kommer til å ha lyst til å slenge kontrollen i veggen. Helt til du innser at det ikke er en av de gamle, solide Nintendo-kontrollene du sitter med, men en av de nye, skjøre 360/PS3/Wii-kontrollene. Du kommer også til å kose deg mesteparten av tiden. Frustrasjonen kommer nemlig til et punkt der den går over. Der det å dø ti sekunder etter du har startet en bane ikke blir fordi du er elendig, men fordi du ikke har lært deg banen enda.

Å lære baner er viktig. Mega Man 9 er fullspekket med insta-deathøyeblikker, og dersom man skal bli sur for hver og en, kommer man til å slette spillet temmelig fort. Dersom man i stedet ser på det som en slags retur til dagene hvor hånd-øyekoordinasjonen ikke var på like høyt nivå, de dagene der alt var vanskelig, og samtidig ser på det som en måte å lære banene på, blir det underholdende. Du vil etterhvert smile mens du går gjennom banene fortere og fortere. Og det er der litt av sjarmen til Mega Man 9 ligger. En får en slags syk tilfredsstillelse av å pløye uskadd gjennom baner hvor man tidligere måtte kjempe for hvert steg man tok.

Jeg mener bestemt at Mega Man 9 er vanskeligere enn de tidligere i serien (med unntak av Mega Man 1), men det kan være jeg tar feil. Dersom du velger å spille det, vil du uansett få en spillopplevelse som er langt mer utfordrende enn de fleste spill som kommer ut i dag. Og den gode følelsen når du får til noe er deretter.

Jeg ser at jeg ikke har skrevet noe særlig om hva Mega Man faktisk er for noe. Det skal jeg heller ikke gjøre. I og med at dette er en blogg og jeg er i seiersrus, skal jeg for en gangs skyld nøye meg med å gi dere en link til mer informasjon. Eller dere kan lese Ingars anmeldelse.

2 Comments for 'Mega Man 9 - fullført'

  1.  
    January 26, 2009 | 12:42 pm
     

    Jeg er linket til. Jeg føler meg beæret.

    Old school er moro, på grunn av vanskelighetsgraden. Eller kanskje på tross av, alt etter hvordan du velger å vinkle det (jeg går for førstnevnte). Sånn sett har Capcom gjort en briliant jobb med Mega Man 9. Nostalgitrippen er rett og slett herlig, jeg ble tatt rett med tilbake til barnerommet i Japan. Dette spillet skal spilles mer enn én gang, vær sikker.

  2.  
    Alex
    January 31, 2009 | 3:54 am
     

    Vanskelighetsgraden skaper veldig mye av moroa her. Det å komme gjennom et såpass vanskelig spill, spesielt etter å ha kjørt helt over det meste av det som har kommet ut den siste tiden, gir en følelse av å ha oppnådd noe, som jeg sjeldent får nå til dags. Det får meg til å føle at jeg har klart noe ved hjelp av ferdigheter, og ikke fordi utviklerne har holdt meg i hånda fra start til slutt.

Legg igjen en kommentar

(Må fylles ut)

(Må fylles ut)