Jeg holder meg gjerne innendørs på lørdager. Ikke bare fordi at jeg generelt er en kjiping, men på grunn av at jeg ikke har blodtrykk til å takle Trondheim sentrum på lørdager.

Det er noe med lørdagene som gjør at de fleste trekker ut i gatene. Ikke nødvendigvis i en prostituert betydning, selv om det sikkert er nok av dem og, men mer i en nå-har-jeg-fri-fra-jobb/skole-så-nå-skal-jeg-gjøre-alt-jeg-ikke-rakk-å-gjøre-ellers-i-uken-betydning.

Hvis du noen sinne har spilt Dead Rising, kan Midtbyen, og da spesielt Trondheim Torg sammenlignes med det. Uansett hvor du går, kryr det at handlere, unger, fjortisser, eldre som går sakte i smale ganger og skapninger som ser ut til å vandre hvileløst. Og du kommer deg ikke dit du skal uten litt knuffing, demonstrativ kremting og tidvis løping på andres hoder.

For å kunne handle i matvarebutikker, kreves det skills i Pac-Man for å unngå å havne i smale hylleseksjoner med barnevogner og for å sørge for at du kommer ut av den før stengetid. Erfaring i Pac-Man trenger du for øvrig også for å kunne tråkke ned Nordre gate uten å måtte kjøpe Omega 3, abonnement på Adresseavisen og bli støttemedlem av Leger Uten Grenser eller Redd Barna (aka det er din feil at små barn dør).

Hvis du mot formodning skulle ha kommet deg til kassen uten å måtte ta lunchpause, kreves det enorm viljestyrke for å ikke gå postal i den ti meter lange køen til kassen med uerfaren betjening fra bemanningsbyrå.

Jeg skal ikke engang nevne køen på Platekompaniet. Hoh!

Og når du endelig er ferdig med det du uheldigvis måtte inn til sentrum for å gjøre, må du ta bussen hjem. Det er her skills i Tetris kommer inn.

Så på lørdager holder jeg meg inne i min trygge stue. Mens jeg klapper meg selv på hodet for at jeg ikke skal ut på byen. Det er et helt annet innlegg.

For å sitere Mr. M; Det er de små ting i livet som gir meg hjerteinfarkt.