Jeg og min bedre(?) halvdel bruker mye tid på spill. Det vil si, jeg bruker mye tid på spill, hun bruker litt mindre. Denne glødende entusiasmen fører både til plassmangel og tidsmangel. Nye spill blir kjøpt inn, og gamle blir ikke fullført. Dette koster penger, og i tillegg, så får en ikke fullt utbytte av alle spillene når en ikke spiller dem (logisk nok). Etter litt rådslagning med min bedre halvdel fant jeg ut at jeg skulle bruke denne modellen for å faktisk bli ferdig med spillene mine. For de av dere som heller leser enn å klikke, så består det av at jeg må fullføre ett eller flere spill før jeg kjøper et nytt. I tillegg, så skal ikke ufullførte spill inn i hylla før jeg er ferdig med dem. Så enkelt, men likevel genialt. Dermed har spillhylla nå blitt seende slik ut:

Da jeg begynte på dette prosjektet i går kveld, hadde jeg 49 uspilte spill. Jeg greide i løpet av et par timer å få antallet ned til 47 ved å faktisk fullføre et par av dem, nemlig Super Smash Bros. Brawl og Rayman Raving Rabbids, begge til Wii.

SSBB er et fiffig lite spill, og sannsynligvis den våte drømmen til alle fanficskrivende nintendofanboys, hvor du tar diverse mer (eller mindre) kjente figurer fra diverse spill på Nintendos konsoller og lar dem banke gørra av hverandre. Det er primært et flerspillerspill, noe som er en ulempe for meg, da fruen får epileptiske anfall, spasmer og fråde rundt munnen av tanken på å spille et spill hvor Pikachu er med, samtidig som det er meget kaotisk og uoversiktlig for de uinnvidde. Den andre spillkompisen min blir så sint av å spille spillet at jeg ikke tør å ha ham med i frykt for at Wiimoten skal gå gjennom TVen.

Derfor er det bra at det følger med en relativt lang enspillermodus hvor du spiller med stort sett alle figurene i spillet mot stort sett alle figurene i spillet. Det er ikke en ren slåssmodus på samme måte som flerspillermodusen, men er litt plattformer og litt beat’em up. Omtrent som Double Dragon skrevet av Shigeru Miyamoto på syre.

Modusen er relativt lang, jeg tror jeg brukte 8-9 timer på å komme meg gjennom, og merket at det ble en smule ensformig til tider. Også her kan du ta med deg en kompis om du orker. Men jeg kom meg gjennom til slutt, og kan nå si meg ferdig med spillet, og plassere det trygt i hylla. Vel vitende om at det fortsatt er tonnevis med trofeer, baner og utfordringer som venter på meg hvis jeg bestemmer meg for å ta det opp igjen.

Rayman Raving Rabbids er en samling minispill, som (da det kom ut) tvinger deg til å bruke Wiimoten på kreative måter for å løse oppgavene kaninene gir deg. Du spiller Rayman, som har blitt kidnappet av gale kaniner og tvunget til å delta i minispill til kaninenes forlystelse.

Rayman er, som SSBB, primært et flerspillerspill, men det er heldigvis litt enklere å få med seg noen til å spille. Historiemodusen er enspiller, men når det begynner å nærme seg natta og hånd-øye-koordinasjonen er redusert til halv kapasitet, så er det greit å få en kompanjong til å ta seg av den ene delen av Wiimoten for å redusere arbeidsmengden som blir pålagt en allerede utslitt hjerne.

Problemet med spillet, er at mange av minispillene er veldig like, slik at du føler fort at du har sett det meste spillet har å by på. Dette skaper igjen lite motivasjon til å spille ferdig historien, da det eneste egentlige formålet med den er å låse opp flere spill til flerspillermodusen. Og hvorfor skal man gjøre det når de du låser opp er kliss like de du allerede har? Det er vel kanskje nettopp dette som er grunnen til at det har ligget i hyllen nesten to år før jeg ble ferdig med det. Men nå er det over.

I og med at modellen jeg bruker for å krympe spillhaugen min involverer blogging, har jeg derfor ydmykt spurt fruen om jeg får lov til å beære denne bloggen med mitt bebartede nærvær når jeg spiller. Så får dere fulgt med, både i tekst og i bilder, hvordan haugen krymper og vokser.

Alex

The stack shall fall!